Manaslu ligger i Himalaya sammen med alle 8000 meters fjell i verden. Fjellet er rangert som det fjerde farligste fjellet i verden å bestige. Den største grunnen til dette er at det ofte er stor snøskredfare i nedre del av fjellet.
Ekspedisjonen vår på høsten 2012 fikk erfare dette. Et 300 meter bredt snøskred tok, og begravde camp 3, og stoppet ikke før det hadde gjort store skader i camp 2. Vi lå og sov i camp 1.
13 klatrekollegaeer døde og mange ble hardt skadd. De fleste klatrerne valgte å reise hjem etter ulykken. Vi valgte å bli i basecamp og evaluere situasjonen og fjellet.
Etter noen dager i basecamp valgte vi å bestige fjellet. Værvinduet var på vår side og fjellet viste seg fra sin majestetiske side. Fint vær og lite vind gjorde turen vår opp mulig.
Etter flere harde dager med klatring, stod vi på toppen 1.okt kl 10.00.
Flere års knallhard trening ble kronet med en opplevelse som er helt unik. Når man står på 8163 moh, kan man faktisk se at jorden er rund.
Luften er så klar, himmelen så blå og snøen så hvit.
Mange uker i fjellet og i basecamp med gode klatrekollegaer gjør noe med deg som menneske. Du lever i en boble, vekk fra samfunnets daglige mas. Du har tid til å reflektere, kjenne på adrenelinet, på roen og dine fysiske kapasiteter.
DU FØLER VIRKELIG AT DU LEVER UT DRØMMENE DINE.
På vei opp fra Samagoan til basecamp. Solide små bruer som skal tåle godt voksne jak okser.
Å møte 10 store jak okser på en smal fjellrygg, da tviholder du ikke på forkjørsretten din.
Endelig i basecamp. Kroppen er ikke helt med, men godt å være oppe. Her ser vi fjellet ordentlig for første gang. Majestetisk.
Nå har vi fått opp to munker fra Samagoan. l en to timer lang seremoni ba de til åndene i fjellet om ta vare på oss når vi var oppe i fjellet. En god og flott sermoni.
Etter endt sermoni, var det en god middag i fellesteltet. Jak okse ble servert for anledningen.
Soloppgang i basecamp. Kan man ha det bedre.
Aklimatiseringsdag i basecamp. Manaslu i bakgrunn. Vakker og litt skummel på en gang.
To fornøyde klatrere som venter på muligheten til å begynne å klatre høyere opp.
Mye av tiden i basecamp går med til å vente og nyte tilværelsen.
På vei opp til camp 1. Været er strålende. Vindkastene er ustabile.
Oppe og etablerer camp 1. Mye snø hindrer ikke at vi får en fin camp.
Etter flere turer opp og ned til basecamp skal vi nå opp og etablere camp 2
Etter en tragisk natt med stort snøskred og mange døde og flere hardt skadd, begynte helikopterne å gå i skytteltrafikk. Første dagen ble de skadde fraktet ut. Dag to ble de døde flydd ut.
Etter flere dager i basecamp, valgte vi å gå videre. Her er vi mellom camp 2 og 3. Vi står nå oppe på raset. Ikke noen god plass å være. Vi måtte over for å komme videre.
Nede i camp 2 igjen. Flott vær og aklimatiseringen sitter.
Toppstøtet har startet. -30 grader inne i teltet demper ikke forventningene til neste timers kraftanstrengelser.
Været er med oss. Muliheten for å lykkes kjennes i hele kroppen. Selv om kroppen er veldig sliten, begynner den gode følelsen å snike seg inn.
50 høydemeter igjen. Fjellet stuper flere tusen meter ned på alle kanter. Likevel kjennes det godt.
Utsikten kan nesten ikke beskrives. Når en er så høyt opp kan en bekrefte at jorden er rund.
Målet er nådd. En fantastisk følelse. Selve toppen er som en pyramide med bare plass til tre om gangen. Det kjenner du i magen.
På vei ned fra toppen. Begynner å forstå hva vi har prestert. Selv med lite næring i kroppen kjennes kroppen god.
Vi valgte å gå rett fra toppen og ned til camp 2. Det vil si en etappe på hele 16 timer. Er nå nede i camp 2. Prøver å smile, men kroppen skriker.
Vel nede i base camp. Snøen hadde ødelagt hovedteltet vårt, så frokosten ble i det fri. Alt var greit etter siste dagers prestasjoner.
En fornøyd gjeng etter mange uker i fjellet. Turen ut fra Samagoan til Katmandu ble med helikopter.
Takk for oss :-)
Stein I
Tusen takk for flott foredrag i Tønsberg i går, 10.1.14. Lykke til på neste toppturprosjekt .